| Dyveke og kongen | |||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
|||||||||||||||||||||||||||||||
| En rusletur i Gamlebyen i Oslo gir historisk sus. Her er kirkeruiner, borgruiner og gatenavn oppkalt etter helgener. | |||||||||||||||||||||||||||||||
| Leter
du i navnefloraen, viser det seg likevel at en av gatene har fått
navnet Dyvekes vei. Denne Dyveke har til og med fått en bro
oppkalt etter seg - ved enden av veien med samme navn. Så
spørsmålet blir: Hvem i all verden var Dyveke? Den dansk/norske kronprinsen, den senere noe despotiske kong Christian II, var i 1507 på besøk i Bergen. Christian var på dette tidspunktet stattholder i Norge, og bodde i Oslo. I Bergen traff han den unge og svært vakre Dyveke. Hun var da 17 år, av nederlandsk herkomst, og datter av en sterk kvinne som het Sigbrit Willums. Sigbrit solgte øl på Bryggen. Kronprinsen ble forelsket, og han vant hennes gunst. Men det var i Oslo - i det vi nå kaller Gamlebyen - at han bygget et steinhus til Dyveke og moren hennes. Da Christian ble konge i 1513 og flyttet til København, ble Dyveke med. Det gjorde også hennes mor - Sigbrit. |
|
||||||||||||||||||||||||||||||
Eiendommelig nok ble Dyvekes mor straks en av kongens fremste rådgivere i finanssaker. Året etter at Dyveke kom til København giftet kongen seg med den 13-årige habsburgerprinsessen Elisabeth. Dette var kun et politisk trekk for å knytte forbindelser til et av Europas ledende fyrstehus. Dyveke gav han nemlig ikke slipp på. Verken de katolske habsburgerne eller vår egen erkebiskop i Trondheim, Erik Valkendorf, hadde sansen for dette. Sammen krevde de at kongen straks måtte bryte med Dyveke. Det gjorde han aldri. Dyveke døde nemlig plutselig i 1517, og det ble straks spekulert i om hun hadde blitt myrdet med forgiftede kirsebær. Torben Oxe, høvedsmann på slottet i København, ble beskyldt for å stå bak drapet. Han hadde visstnok gjort kur til Dyveke i en tid, og den sønderknuste kongen skrev under hans dødsdom. Det gikk ikke så bra med kongen senere, heller. I 1523 ble han drevet i landflyktighet, etter at jyske stormenn hadde inngått en sammensvergelse mot ham. Først i 1531 lyktes det han å samle en hær og flåte, som han dro til Norge med. Store deler av Norge sluttet seg til ham - med erkebiskop Olav Engelbrektsson i spissen. Men Akershus festning klarte han aldri å erobre, og herfra ble han i 1532 lokket tilbake til Danmark med løfter om fritt leide. Deretter tilbrakte han mange år i fangenskap, så løftene om fritt leide holdt ikke stikk. Kongen fikk ikke noen gate i Oslo oppkalt etter seg, men det gjorde altså hans elskerinne. |
|||||||||||||||||||||||||||||||
|
|||||||||||||||||||||||||||||||
Litteratur:
K. Alnæs: Historien om Norge bind II K. Sprauten: Byen ved festningen - Oslo bys historie bind II |
|||||||||||||||||||||||||||||||
